november 2011 (faen ta tyngdekrafta)


Vi flytter

Hei, jeg flytter. Grunnen til at jeg flytter blir ganske åpenbar når du ser den nye bloggen! Forøvrig kommer ikke denne bloggen til å slettes, for jeg er fortsatt interessert i å beholde arkivet. De av dere med blogg på blogg.no blir lagt til som venn, men alle andre kan legge til aboutthemoon.blogg.no på bloglovin'! Jeg skal også få flyttet følgerne mine på bloglovin' fra denne bloggen og over på den nye, så egentlig trenger du ikke gjøre noenting!

Er litt for oppspilt til å skrive noe ordentlig nå, så bare.. vi snakkes!

(I moved my blog to aboutthemoon.blogg.no)

"Det er tilstrekkelig vakkert. Å skrive med en pinne i jorden, selv om ordene forsvinner."

The Royal Ballet...

BOWLIN' BITCHEZZZZ

Har aldri helt skjønt greia med Frankrike. Kanskje det er fordi jeg heller aldri har skjønt greia med å reise på ferie. Jeg har aldri vært på ferie før, og jeg savner det ikke. Jeg liker meg der jeg er. På rommet mitt med musikken min og bøkene mine. Men det hadde vært fint å se Irland og Japan, kanskje. Jeg hadde ikke sagt nei. Eller kanskje. Jeg er veldig redd for å fly. Det at jeg aldri har gjort det før bidrar kanskje litt til det.

I dag sov jeg lenge og har ikke gjort noe stort. Jeg leste ut en bok og skrev et langt brev til Nora. Og så spiste jeg litt pasta. Hva er det med Søndager egentlig? Hvorfor føles alt så tregt og rart? Du kan gjøre akkurat det samme på en Mandag, men det kommer til å føles lettere og mer produktivt. Skjønner du hva jeg mener?

Men liker å krysse av dagene på kalenderen min og se tiden gå. Tenk at vi er halveis i November allerede? Snart er det jul. Dette året har gått så utrolig fort. Da jeg var liten kunne et år vare i evigheter, men jo eldre jeg blir jo fortere går de.

collision

Liker det ikke når jeg ser meg rundt i rommet mitt og merker at alt står skjevt. Kan bli helt gal av sånt, tror jeg. Brb, må gjøre et forsøk på å rette det opp. Kanskje ommøblere. Det høres ut som en god idé! Hva blir du gal av?

Crystal Castles

fetal

"Little solace comes
to those who grieve
as thoughts keep drifting
as walls keep shifting
and this great blue world of ours
seems a house of leaves

Moments before the wind."

Ingen hører til her mer enn du

Enid and Rebecca

Har tenkt. Tenker alt for mye. Hjernen min tenker når jeg ikke er klar over det. Jeg tenker en setning og blir sittende og undre på hvorfor. Hjernen har hatt en hel samtale med seg selv uten at jeg var klar over det. Jeg er en sånn person som passer på andre. Jeg prøver å gjøre andre til lags hele tiden. Og det er greit. Jeg liker å være denne personen, men noen ganger kunne jeg ønske noen passet på meg. Jeg er ikke så veldig flink til å passe på meg selv. Jeg er blitt bedre. Før var kroppen min og hodet mitt to forskjellige steder, men nå prøver jeg å holde de to samlet. I got your back, sier jeg. (And every time you feel like crying, I'm gonna try and make you laugh.)

/ // /////

Og jeg er fryktelig hemmelighetsfull. Uten at jeg helt vet hvorfor. Jeg kan ha en kjæreste i flere måneder uten å fortelle noen om det. Og om jeg forteller er det ikke til mine nærmeste. Jeg skjønner at det sårer, men jeg klarer ikke stoppe. En gang noen gjorde det samme mot meg var jeg knust.

Men jeg er glad jeg har dere. Jeg føler jeg kan være ærlig her. Jeg kan skrive om helt vanlige ting og jeg kan skrive om vanskelige ting. Ting jeg liker og ting jeg misliker. Jeg vet ikke helt hvordan jeg har fått så mange lesere på denne lille rare bloggen, men jeg er glad. Så glem ikke det.

    .-------------'```'----......,,__                        _,
   |                                 `'`'`'`'-.,.__        .'(
   |                                               `'--._.'   )
   |                                                     `'-.<
   \               .-'`'-.                              -.    `\
    \               -.o_.     _ &nnbsp;                     _,-'`\    |
     ``````''--.._.-=-._    .'  \              _,,--'`      `-._(
       (^^^^^^^^`___    '-. |    \  __,,,...--'                 `
        `````````   `'--..___\    |`
                              `-.,'

46350030r

Ord er kanskje meningsløse. De kan ikke ta vekk ensomheten min noe mer enn de kan hjelpe deg med dine problemer. Men det spiller ingen rolle. En dag kommer noe i deg til å klikke på plass og du skjønner at ting er bedre. Og kanskje er det på grunn av alle ordene, og kanskje er det noe helt annet. Men om jeg bare kunne gi en ting til dere, så hadde det vært dette -

Tviler du på livet ditt? Er du usikker på om det er bryet verdt? Se på himmelen: Den er din. Se på ansiktet til hvert menneske du går forbi på gaten: Disse ansiktene er dine. Og selve gaten, og jorden under gaten, og ildkulen under jorden: Alt dette er ditt. Det tilhører deg like mye som det tilhører alle andre. Husk på dette når du våkner om morgenen og tenker at du ikke har noe. Stå opp og vend deg mot øst. Lovpris himmelen. Det er greit å være usikker. Men lovpris, lovpris, lovpris.

curly teeth

(That or a scented candle.)

It's a wonderful idea, but it doesn't work.

Margot

Vet ikke hvorfor jeg blogger så mye. Vil bare ha noe. Vet ikke helt hva. Tror jeg trenger dette. Dere er omtrent de eneste jevnaldrende jeg har å snakke med - eller snakke til. Vel, de fleste ser nok bare på bildene og scroller ned til det lille spørsmålet i tykk skrift på slutten av innlegget. Kanskje jeg bare snakker til meg selv.

anna

Folk på film ender alltid opp som bedre mennesker på slutten av filmen. Det får meg til å gråte. Jeg prøver hele tiden å bli bedre, jeg prøver å gjøre opp for meg, men det går bare ikke. I virkeligheten forandrer man seg egentlig ytterst sjeldent. Vi står så fast i våre egne vaner. Jeg vil så gjerne være perfekt. Hver gang noen peker ut den minste feil jeg har gjort bryter jeg helt sammen. Hater alt jeg har gjort og kommer til å gjøre. Føler jeg ikke får til noe som helst.

kind of blue

Jeg synes ikke synd på meg selv. Jeg er bare sint. Og jeg er ikke den eneste som har det vondt. Mange av dere har det minst like ille. Noen ganger føles det nesten som om det også ligger på mine skuldre. Jeg vil så gjerne hjelpe dere, men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Hva har jeg? Ord? Nei. Det betyr ingenting. Det blir bare pretensiøst tull alt sammen.

Knausgård slutter som forfatter og får det til å høres ut som om det har vært en stor byrde. Som om det er synd på ham som fikk bli forfatter. Jeg blir aldri forfatter. Faen ta deg, Knausgård, jeg likte deg aldri uansett og kommer ikke til å savne deg. Knausgård kommer ikke til å lese dette. Det er ikke han jeg er sint på uansett. Ikke egentlig

Hodet mitt føles som huset i House of Leaves. Bare mørke korridorer som hele tiden forandrer seg. Kanskje alle hoder er litt sånn. Beklager så mye negativitet. Men er ikke andres smerte det vi helst vil lese om uansett? Sånn at vi kan forsikre oss selv om at vi ikke er de eneste.

Hei, hvordan var dagen din? <3<3<3

Nearly Witches

"I thought the most beautiful thing in the world must be shadow, the million moving shapes and cul-de-sacs of shadow. There was shadow in bureau drawers and closets and suitcases, and shadow under houses and trees and stones, and shadow at the back of people's eyes and smiles, and shadow, miles and miles and miles of it, on the night side of the earth." (Sylvia Plath)

_妳那,嫣然的時光。

Jeg har vært uten nett i mer eller mindre hele dag. Har bare danset til raske popsanger og lest brev (fra Nora!) og sett på TV og ryddet rommet. Hatt en fin dag. Jeg leste ferdig House of Leaves i går. Tror aldri jeg har lest ut en så stor bok så fort (jeg leser egentlig ganske sakte). Jeg bare slukte den. Eller kanskje den slukte meg. Jeg likte den veldig godt. Jeg tror forfatteren er veldig smart. Men om jeg vil anbefale den? Nei, det vet jeg ikke helt.

Mamma sier jeg er flink som alltid leser ferdig bøkene jeg begynner på. 8 av 10 bøker blir tydeligvis aldri fullført (kilde: mamma). Leser du alltid ferdig bøkene dine? I morgen skal jeg ihvertfall låne På Vegne Av Venner av Kristopher Schau.

"I used to cry myself to sleep because I didn't write The Raven by Edgar Alan Poe."

Fikk Ceremonials i posten i dag! Forhåndbestilte det for lenge siden, men du vet hvordan posten kan være. Jeg har hørt alle sangene allerede (via Spotify), men det er gøy å få albumet i hånden. Også fikk jeg med fin plakat.



Tenker "Jeg er bare et menneske, after all," og tenker at det er unnskyldning nok for det meste. Orker ikke bry meg om skolen akkurat nå og jeg tror det går bra. Jeg kan ta det igjen neste termin. Vi stresser alt for mye. Noen ganger er det best å bare tenke; fuck it, det ordner seg. Det gjør jo som regel det.

Si minst én ting du er takknemlig for.

"We'll get crushed by the ocean, but it will not get us wet."

"The thought of suicide is a great consolation: by means of it one gets through many a dark night." (Nietzsche)

Er nesten ferdig med House of Leaves allerede. Har egentlig bare lest i hele dag. Har ikke rørt pc'en. Det er ofte sånn. Jeg kan gå en hel dag uten å savne pc'en. Kan lese i timesvis uten å miste konsentrasjonen. Jeg liker det. Ikke så mange har den gaven. Ihvertfall ikke blant oss som er unge.

brownies

Når jeg er borte har jeg så mye å si, men ofte når jeg sitter her kommer jeg ikke på noe av det. Jeg er avhengig av halspastiller, selv om jeg ikke har vondt i halsen. Et minne fra en halsbetennelse som varte litt for lenge og var litt for vond. Nå går jeg ikke noen steder uten halspastiller. Har ikke hatt vondt i halsen på et og et halvt år, men lever i evig frykt. Impending doom, liksom.

For du må forstå at mest av alt er jeg en hypokonder. Og det har jeg vært hele livet. Eller, siden jeg var kanskje seks. Ingenting skremmer meg så mye som tanken på å bli syk. Jeg vil mye heller dø. Jeg har aldri vært redd for døden. Hva skremmer deg mest av alt?

we were never invisible but that I guess we cannot see

For du vet at når du, kanskje om natten, eller kanskje midt på dagen, hører noen rope navnet ditt. Du hørte det bare så vidt. Du er ikke helt sikker på om du hørte riktig. Kanskje roper du på moren din og spør om det er henne som roper, bare for å bli fortalt at hun ikke har sagt et pip. Kanskje er du alene og du tenker at du innbilte deg lyden - du hørte den jo bare så vidt uansett. Kanskje hører du på musikk og tenker at det du hørte bare var en del av sangen, en lyd som minte om navnet ditt. Men det er egentlig døden som roper på deg. Det er det jeg har hørt. Men jeg blir aldri redd.

Spectrum

Jeg liker; små fakta ingen egentlig tenker på, å vaske hendene, uforutsigbare mennesker, svarte klær, hvite kjoler, å skrive kjempelange brev, å krysse av dagene på kalenderen min. Jeg liker mennesker som tør å tro på drømmene sine. Hvis du ikke tror på dem selv er det enda vanskeligere å få dem i oppfyllelse.

kalda

Hadde en rar natt i natt. Husker bare at jeg var veldig redd for noe, men nå er jeg ikke sikker på om det var en drøm eller om jeg var våken. Moren min drømer bare i svart-hvitt. Og trodde helt til i går at det var normalt. Jeg synes det er råkult. Jeg drømte en gang at noen kalte meg "Miss Wind-Up Bird." Lest for mye Murakami. Jeg husker alltid hva jeg drømmer, men det er utrolig sjeldent at jeg forteller noen om det. Jeg anser det veldig personlig. Men der har du det. I en drøm ble jeg kalt Miss Wind-Up Bird.

Jeg kan snakke i evigheter om drømmer. Tror noen ganger at om jeg ikke blir forfatter så vil jeg forske på drømmer. Jeg liker hvordan det er en helt annen verden. Jeg liker at jeg ikke er sikker på om det kommer fra meg selv eller noe på utsiden. Drømmer er det nærmeste jeg kommer magi.

Rokk & Rósir, Christmas

"Here's what I think, Mr. Wind-Up Bird," said May Kasahara. "Everybody's born with some different thing at the core of their existence. And that thing, whatever it is, becomes like a heat source that runs each person from the inside."

Jeg har det bra nå tror jeg. Skriver masse. Skriver mest for gøy. Bare små biter og historier jeg har gått med alt for lenge. Jeg er glad når jeg skriver, men det er ikke alltid jeg kan skrive, skjønner du? Hva gjør deg glad?

Om tid, Ray Bradbury og House of Leaves

44

Klokken er straks fem, men det føles ikke helt sånn. Jeg står fast i sommertid tror jeg. Å stille den indre klokken er ikke like lett som å stille klokka på mobilen (noe jeg forøvrig heller ikke har gjort). Hører på Walking in Memphis. But do I really feel the way I feel?

Bene - Heiðdis/Vigdis1

Prøver å laste ned Something Wicked This Way Comes, men det tar evigheter og jeg tenker "Fuck dette, jeg leser boka en gang til. Det kan umulig ta lenger tid enn dette." Er både utålmodig og den mest tålmodige personen jeg kjenner. Det handler ikke så mye om tid, det handler mer om en indre uro som kommer når ting tar lenger tid enn de bør.

tba

Men dere burde lese noen av bøkene og/eller novellene til Ray Bradbury. Han er utrolig flink og får ikke nok cred her inne. Jeg har ikke lest så mye som jeg vil. Jeg har Something Wicked, Fahrenheit 451, en gigantisk samling noveller. Også lånte Death is a Lonely Business, The Halloween Tree, Dandelion Wine og The Illustrated Man på biblioteket en gang for lenge siden. Han er veldig flink med språk, og han elsker virkelig bøker. Han er 91 år gammel, men jeg tror han kommer til å være her for alltid. En sånn person jeg ikke kan se for meg verden uten. Dandelion Wine inneholder mitt all time favorittsitat -

"Some people turn sad awfully young. No special reason, it seems, but they seem almost to be born that way. They bruise easier, tire faster, cry quicker, remember longer and, as I say, get sadder younger than anyone else in the world. I know, for I'm one of them."

ANNA SOFFIA

Men jeg leser House of Leaves. Den er egentlig ikke så veldig skummel, ihvertfall ikke så langt. Men den gjør meg urolig på en måte. Kanskje mest på grunn av alt jeg har lest om den på forhånd. Jeg tør ikke være alene med den. Som om noe plutselig skal hoppe ut av sidene, eller kanskje bare renne ubemerket frem fra permene og inn i livet mitt. Det skal bli gøy å skrive om denne når jeg er ferdig. For ferdig skal jeg bli. Gir meg ikke. Er en fearless S.O.B (forteller jeg meg selv).

Cartoons

Ever since we met

Vil bare si at dere er de fineste bloggleserne i verden. Tenker egentlig ikke på dere som blogglesere. Mer som nesten-venner eller bekjente. Denne bloggen handler ikke bare om meg. Dere er en del av den dere også, så å kalle dere blogglesere føles liksom helt feil. Dette innlegget er til dere, og kommentarene deres som alltid får meg til å smile. Kommentarene deres er oppmuntrende og inspirerende og bra. Jeg er glad i dere alle sammen. Mange kommenterer på at jeg er så ærlig. Når jeg skriver her føles det ikke som om jeg skriver på en datamaskin, det føles nesten som om jeg snakker til en person eller skriver i dagboken min. Jeg har aldri fått en eneste negativ kommentar på denne bloggen. Bare det er helt utrolig.

Så her er et innlegg til dere. I tykk skrift, sånn for å gjøre det ekstra klart og tydelig. Alle kommentarene på det forrige innlegget var helt fantastiske, seriøst. Eksistensiell blogg-krise over. Jeg klarer ikke si det jeg prøver å si på noen stor eller unik måte, men jeg setter pris på dere. Dere fortjener det beste.

Wonderchild

Jeg tror det er veldig viktig for et menneske å føle seg spesiell, unik, flink. Å ha noe som skiller oss fra alle andre. Noen ganger føles det som om jeg skal falle sammen når jeg tenker på at jeg ikke har et eneste talent, at det ikke er noe jeg kan gjøre bedre enn deg og naboen din. Men jeg har en ting; jeg har ord. Jeg har språk. Jeg kan få toppkarakterer i norsk/engelsk lett som bare det. Å få språket i en artikkel eller en novelle til å flyte har aldri vært et problem for meg. Jeg kan skrive 1500 brukbare ord på en dag. Jeg kan lage historier og finne på overskrifter. Jeg kan anbefale en bok du kommer til å elske uansett hva slags person du er. En dag skal jeg skrive en hel bok selv. Kanskje er det ikke mye til et talent, kanskje hjelper det ikke, kanskje er det ikke like lett å sette pris på som et fotografi eller en tegning. Men det er nok for meg. Stort sett.

Jeg har ofte lurt på hvorfor så mange faktisk leser bloggen min. Jeg får ganske mange kommentarer fra veldig mange forskjellige mennesker. Jeg tar ikke fine bilder, jeg er ikke kjempepen og jeg har ikke kjempefin stil. Jeg skriver stort sett bare om hverdagen min eller ting jeg tenker på. Jeg tror jeg er i en eksistensiell blogg-krise eller noe sånt. Så hei, hvorfor leser du egentlig dette?

Submarine

Har fått en gigantisk Submarine-plakat!



Liker den mer enn noe annet på rommet mitt akkurat nå. I dag har jeg spist godteri, drukket brus og lekt masse med Wreck This Journal. Den er allerede ganske wrecked, med bl.a. ketchup, parfyme, cola og jord. Jeg elsker den, det er så morsomt å holde på med. Anbefales. (Kan kjøpes her for 83 kroner.)



Denne Søndagen har ikke vært så ille. Og jeg skal ha potetmos til middag! Hva skal dere ha?

Fin sang.

If they gave degrees for cheating destiny, then man, I got a first.

Vet ikke hvordan jeg skal forklare hvorfor jeg har vært borte, så kan vi bare late som ingenting? Ikke det at noen bryr seg eller i det hele tatt legger merke til det, jeg sier ikke det. Jeg vet ikke hva jeg driver med. Jeg bare snubler rundt. Draggin' around. Gleder meg til det blir ordentlig kaldt. Sytten minus.

Fikk bøker i posten i dag. Sto opp kjempetidlig og dro på postkontoret og en liten jente vinket til meg og jeg vinket tilbake selv om jeg egentlig hater barn. Det er så lett å late som man er en annen. Uansett; Har fått House of Leaves, The Pact og Wreck this Journal. Wreck this Journal er fantastisk, kjempekul. Tegnet en hval og lagde røde fingeravtrykk.

swag

Har alt for mye å lese. Husker før når jeg aldri helt visste hva jeg skulle lese neste gang og når det var langt mellom de gode bøkene. Leselisten fremover er litt sånn her:

★ 1Q84 pt. 3
★ House of Leaves
★ Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?
★ The History of Love
★ The Pact
★ The Edible Woman

Listen kan forandre seg når som helst. Og i dag skal jeg på kino med Molly.

nip slip

"But who can say what's best? That's why you need to grab whatever chance you have of happiness where you find it, and not worry about other people too much. My experience tells me that we get no more than two or three such chances in a life time, and if we let them go, we regret it for the rest of our lives."

All this, and heaven too.

Cause I'm lonely and blue

Fikk fin vintagekjole i posten i dag. Den har sløyfebånd og sailorkrage og rosa blomster. Ser litt sånn ut -



Jeg ser helt annerledes ut uten pannelugg! Er liksom to personer samtidig. Bare børster vekk panneluggen så er jeg en ny Maren. Nå ser jeg på Glee og skal snart sove. Liker å legge meg tidlig og stå opp tidlig. Jeg liker best å være oppe hele natten, men det er vanskelig uten å sove hele dagen. Og jeg hater å sove hele dagen. Så jeg legger meg kjempetidlig, og står opp så tidlig at det fortsatt er natten.

Liker folk som har isblå øyne og folk med blondt hår og defekte stemmebånd og lave gutter og høye jenter. Liker alt jeg ikke har.

"We are but two atheists in lust, you know, we gotta make our own luck."

Luna,

De som bryr seg om sånt blir glad for å se at alle bildene i dette innlegget har kilder. Det er ikke som om jeg tar bildene mine fra weheartit, ellernoe, skjønner du. Jeg har alltid kilder, men siden det er ca. 10 stykker som leser denne bloggen fast gidder jeg ikke bry meg om det.

Er trøtt nå. Har nytt sengetøy. Det er best. My rollercoaster og I'll be your American wife og Wishbone. Sitter alltid oppe litt for lenge og må høre en sang til og en sang til. Musikk er fint å ha, selv om man stort sett ikke tenker på det. Det er mange ting jeg gjerne vil gjøre, men jeg kan ikke. Nå bare skriver jeg det som faller meg inn, tror jeg.

W

"I can never read all the books I want; I can never be all the people I want and live all the lives I want. I can never train myself in all the skills I want. And why do I want? I want to live and feel all the shades, tones and variations of mental and physical experience possible in life. And I am horribly limited."

Sylvia sier det bedre.

Hva drømmer du om å gjøre før du dør?

Jeg drømmer om å leve.

hits